Om rusreformen

Velg forebygging som fungerer.

Hva er rusreformen?

Prop. 92 L, bedre kjent som rusreformen, overfører ansvaret for samfunnets reaksjoner overfor bruk og besittelse av narkotika fra justissektoren til helsevesenet. Målet med dette er å motvirke stigmatisering av rusmiddelbrukere og gjøre det lettere å nå dem med hjelpetiltak. Rusreformutvalget har foreslått at dette gjøres ved en avkriminalisering der bruk, anskaffelse, besittelse og oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk forblir forbudt, men ikke lenger straffes. Dette er i tråd både med Straffelovkommisjonens anbefaling om avkriminalisering fra 2002 og senere anbefalinger om dette fra et samlet FN-apparat – inkludert Verdens Helseorganisasjon, FNs høykomissær for menneskerettigheter, FNs kontor for bekjempelse av narkotika og kriminalitet og FNs barnekomité. Det er også i tråd med Stoltenbergutvalgets anbefaling fra 2010 om at rusmiddelbrukere tilbys oppfølging i helsevesenet som alternativ til påtale og strafferegistrering, hvilket kan betegnes som en de facto avkriminalisering.
Hva innebærer den?

Personer som blir tatt for bruk, besittelse, oppbevaring eller kjøp av mindre mengder narkotika til eget bruk, vil ikke lenger kunne straffes for dette med rusreformen. I stedet vil politiet frata dem det de måtte ha på seg av stoff og pålegge dem oppmøte for en kommunal rådgivningsenhet med kompetanse på rus. Rådgivningsenheten vil først informere dem om forbudet og farene ved narkotikabruk i en obligatorisk samtale. Deretter vil de tilbys en kartleggingssamtale med mulighet for henvisning til behandling i helsevesenet eller andre relevante tjenester.

Manglende oppmøte vil i første rekke medføre at kommunen tar kontakt, om nødvendig med oppsøkende helsetjenester. Det vil kunne gis et administrativt gebyr på cirka 2400 kroner for brudd på oppmøteplikten, men dette skal ikke ilegges personer som har en økonomi eller livssituasjon som gjør gebyret urimelig tyngende. Foreldre til unge under 18 som tas med narkotika, vil ha en selvstendig møteplikt og dermed risikere gebyr hvis de selv ikke møter. Barnevernet skal følge opp de mindreårige eller foresatte som ikke overholder møteplikten.

Politiet vil etter rusreformen ikke ha adgang til å ransake brukernes bolig eller mobiltelefon, ta blod- eller urinprøver med tvang eller ransake under klærne på grunn av mistanke om avkriminaliserte lovbrudd. Dette vil de heller ikke trenge, da slike saker etter reformen vil være oppklart når dagens mistankekrav ved tvangsmiddelbruk er oppfylt – siden strafferettens krav om bevis ut over rimelig tvil erstattes av et krav om sannsynlighetsovervekt.

Politiet skal likevel kunne gjennomgå brukernes lommer, sekker og liknende for å ta beslag. De skal også tilby brukerne å avlegge spytt- og eventuelt blodprøve frivillig for å avkrefte uriktig mistanke. I tillegg skal de kunne foreta en systematisk undersøkelse av påvirkningssymptomer hvis noen fremstår påvirket, og her vil det gjelde et noe lavere mistankekrav (rimelig grunn) enn det som gjelder ved slike undersøkelser i dag (skjellig grunn).

Mistenker politiet hensikt om salg, befatning med større mengder eller smugling eller produksjon, vil de kunne bruke alle de samme tvangsmidlene som i dag. Om nødvendig vil de også kunne ransake brukere som antas å sitte på bevis mot selgere – enten ved såkalt tredjemannsransakelse eller i noen tilfeller ved å sikte brukerne for unndragelse av bevis. Brukerne vil også kunne pålegges å utlevere slike bevis under trussel om bot, samt innkalles til å vitne mot selgeren i retten – siden de ikke lenger vil inkriminere seg selv ved å fortelle om sine kjøp.
Hvorfor trenger vi rusreformen?

Straff er et onde og samfunnets sterkeste virkemiddel overfor uønsket adferd. Det er derfor et prinsipp i vår rett at straff bare brukes når det er nødvendig og til større nytte enn skade. Rusreformutvalget er kommet til at det ikke er empirisk belegg for å si at straff er nødvendig eller tilstrekkelig nyttig i å avskrekke folk fra å bruke rusmidler. Flere studier har undersøkt om det er blitt mer eller mindre narkotikabruk i land som har innført strengere eller mildere narkotikalovgivning, og ingen klar sammenheng har latt seg påvise – heller ikke ved avkriminalisering.

Rusreformutvalget påpeker også at straff av rusmiddelbrukere er stigmatiserende – både konkret, ved å begrense noens muligheter i livet, og mer abstrakt, ved å forsterke et kriminelt selvbilde eller en opplevelse av utenforskap. Straffen rammer dessuten skjevt, da minoriteter og fattige mye oftere blir tatt enn mer privilegerte. I tillegg til å motvirke slik strukturell diskriminering, kan avkriminalisering redusere marginaliserte gruppers mistillit til og vegring for kontakt med det offentlige, slik at disse lettere kan få hjelp som de har krav på.
Vanlige spørsmål og misforståelser
Kan noe være forbudt, men ikke straffbart?
Ja, en rekke handlinger er forbudt etter norsk lov, men likevel ikke straffbare. Tobakksskadeloven § 25 ("røykeloven") pålegger for eksempel den ansvarlige for et lokale å sørge for at ingen røyker der, men hjemler ingen straff for røykerne – de kan bare bes om å forlate stedet. Brukere av ulovlige rusmidler vil etter rusreformen fratas eventuelle rusmidler de har på seg, samt pålegges å møte til en samtale med kommunen om lovbruddet de har begått. Da dette er en vesentlig strengere reaksjon enn tobakksskadeloven hjemler overfor røykerne, er det lite trolig at narkotikabruk etter rusreformen vil oppleves som noe mindre forbudt enn ulovlig røyking oppleves i dag.
Vil flere unge prøve narkotika hvis det blir straffritt?
Mest sannsynlig ikke. For det første antas straffetrusselens allmennpreventive effekt antas å avhenge av flere faktorer, som for eksempel lovbruddets sosiale aksept og den opplevde risikoen for å bli tatt. På begge disse punktene står narkotikabruk i en særstilling, da forskning finner at mer enn 40 prosent av nordmenn har prøvd narkotika innen fylte 30 år, og Grunnloven og menneskerettighetene forbyr politiet å ta "stikkprøver" uten skjellig grunn for å avdekke rusmiddelbruk hvis det ikke er snakk om bilkjøring eller liknende. Narkotikabruk er dermed langt på vei normalisert, og unge opplever at de i stor grad kan slippe unna med det så lenge de bedriver det i private rom og ikke påkaller politiets oppmerksomhet.

For det andre blir ikke unge under 18 år straffet for å prøve narkotika i dag så lenge de gjennomfører en såkalt ruskontrakt hvis de blir tatt, som innebærer å levere rusfrie urinprøver jevnlig i en periode. For dem som klarer dette, som er det store flertallet, medfører rusreformen dermed ingen reell endring i muligheten for straff. Merk at unge fremdeles vil måtte samarbeide om oppfølging, men de vil da kun forholde seg til helsevesenet. Dette er positivt, ettersom metodisk sterk tvillingforskning finner at kontakt med justisvesenet i ung alder forhøyer risikoen for fremtidig kriminalitet, selv når det bare gis advarsler eller alternative reaksjoner. FNs barnekomité, som påser at medlemslandene følger Barnekonvensjonen, har også bedt Norge behandle unge rusmiddelbrukere som ofre for narkotika snarere enn som narkotikakriminelle, da kriminalisering av barns rusmiddelbruk ikke anses forenlig med barnets rett til den høyest oppnåelige grad av helse.
Vil unge ikke lenger kunne få tilbud om ruskontrakt?
Jo, unge vil fremdeles kunne inngå ruskontrakter med andre enn politiet, for eksempel foreldre eller barnevernet. Skuffelse hos foreldre eller tap av privilegier i barnevernet kan for mange unge være minst like ubehagelig som en bot. Ruskontrakter virker imidlertid dårligst på dem som fortsetter å ruse seg til tross for at det får negative konsekvenser, som er definisjonen av et rusproblem. Å måtte urinere mens en voksen ser på, slik unge må i dag hvis de gjennomfører ruskontrakt i politiets regi, kan dessuten være så krevende for enkelte unge at de heller tar straffen. Prøvene kan dessuten omgås med rusmidler som går raskt ut av kroppen, eller som det ikke testes for. For dem som ikke ønsker eller klarer å slutte, kan ruskontrakter da bli veien til farligere rus i stedet for en vei til rusfrihet, og forskning fra FHI finner at unge med ruskontrakt utvikler strategier for å unngå å bli tatt. Helsedirektoratet mener effekten av ruskontrakter er for dårlig dokumentert til at tiltaket kan sies kunnskapsbasert, og styrelederen i Norsk Narkotikapolitiforening konkluderer med det samme i sin masteroppgave.
Vil foreldre miste innsyn i barnets sak?
Nei, foreldre vil ha samme rett som i dag til innsyn i rusbehandling eller annen helsehjelp barnet deres mottar. Dette betyr fullt innsyn hvis barnet er under 16 år, mens barn mellom 16 og 18 kan bestemme at foreldre kun skal få opplysninger de trenger for å oppfylle foreldreansvaret. I praksis må helsevesenet alltid informere om bekymringsfullt rusmiddelbruk, med mindre det er grunn til å tro at dette vil sette barnet i fare. Foreldre skal etter rusreformen innkalles til rådgivning hos kommunen sammen med barnet og få vite bakgrunnen for samtalen, altså hva barnet ble tatt for og hvilket stoff det eventuelt ble gjort funn av. De vil i tillegg få innsyn i opplysninger barnevernet innhenter i saken, for eksempel om funn politiet gjør på barnets telefon eller PC i forbindelse med tredjepartsransaking i etterforskning rettet mot en selger.

Det er viktig å understreke at det kun er bruk, innehav og erverv av mindre mengder narkotika til eget bruk som foreslås avkriminalisert. I dag blir slike saker etterforsket med korte avhør på stedet og avgjort ved forelegg etter standardsatser, slik at straffesaksdokumumentene som foreldre kan få innsyn i, vil være få og gi svært begrenset informasjon. De sakene som typisk genererer flere og mer informative dokumenter, gjelder gjerne forhold som vil forbli straffbare etter rusreformen – eksempelvis befatning med større stoffmengder, nettbestilling av stoff fra utlandet eller mistanke om salg.
Vil politiet få mindre informasjon fra mobiltelefoner?
Ikke på grunn av rusreformen, da Riksadvokaten har presisert at politiet ikke har lov i dag til å gjennomgå mobiltelefoner for å etterforske rene brukersaker. Ønsker politiet å lete etter bevis mot en selger hos en bruker, må dette eventuelt skje ved tredjemannsransaking, på samme måte som når det ransakes hos uskyldige vitner. Slik ransaking er underlagt et strengere forholdsmessighetskrav, men vil fremdeles være tillatt etter rusreformen. Politiets adgang til ransaking av mobiltelefon og PC er for øvrig blitt innstrammet etter at Norge nylig ble dømt i EMD for å la politiet gjennomgå telefoner som kan inneholde taushetsbelagt korrespondanse. Beslaglagt datamateriale som kan inneholde slik korrespondanse, skal heretter gjennomgås av en dommer før politiet gis tilgang. Dette fordrer streng ressursprioritering, slik at det trolig bare er narkotikasaker av et visst alvor som vil kunne etterforskes på denne måten i fremtiden.
Vil politiet miste muligheten til å ransake boliger?
Nei. Det er riktig at Grunnloven bare tillater husransaking i "kriminelle" tilfeller, slik at politiet ikke vil kunne ransake boliger på grunn av mistanke om narkotikalovbrudd som er blitt avkriminalisert. Ifølge Riksadvokaten skal de imidlertid heller ikke gjøre dette i dag ved etterforskning av lovbruddene rusreformen avkriminaliserer, da ransakingen må være relevant og nødvendig for å etterforske det mistanken gjelder, samt forholdsmessig sett hen til det mistenkte lovbruddets alvor. Narkotikalovbruddene som gir grunnlag for husransaking i dag – som mistanke om salg eller produksjon, oppbevaring av større mengder eller nettbestilling av stoff fra utlandet – forblir straffbare etter rusreformen, slik at adgangen til husransaking ikke endres. Ved bekymring for barn vil barnevernet også fremdeles kunne foreta undersøkelser i hjemmet, og omsorgssvikt på grunn av rusmiddelbruk vil fremdeles være straffbart og kunne etterforskes enten det er snakk om narkotika eller alkohol.
Vil man kunne slippe straff for salg ved å si at stoffet er til eget bruk?
Ikke i større grad enn i dag. Det meste av narkotikasalg skjer i dag i private rom og på nettet, hvilket ikke avsløres gjennom funn av små mengder narkotika på tilfeldige personer på gaten, men gjennom målrettet spaning og etterretning. I den grad politiet kommer over stoffdepot eller salgsregnskap i forbindelse med husransaking hos noen som har bestilt stoff fra utlandet, eller som mistenkes for å dyrke cannabis hjemme, vil dette fremdeles kunne skje etter rusreformen.

Når det gjelder gateselgere, er det ingen grunn til å tro at disse vil slippe straff for salg oftere enn i dag etter en avkriminalisering. Politiets adgang til å ransake ved mistanke om salg endres ikke, og inngripende ransaking foretas ikke i dag hvis politiet kun mistenker eget bruk. Riktignok kan selgere bøtelegges som brukere i dag hvis de tas med stoff, men bøter er neppe avskrekkende for noen som allerede risikerer fengsel ved å selge. Stortinget har dessuten nylig vedtatt at alle brukere kan få betinget påtaleunnlatelse for besittelse og oppbevaring av stoff til eget bruk, slik at bøtene nå kan unngås.
Vil brukerne slippe unna hvis de gjemmer stoffet i undertøyet?
Nei. For det første skal politiet ikke undersøke mistenkte brukeres undertøy i dag hvis de ikke har grunn til å tro at det oppbevares narkotika der. Dette vil typisk være hvis politiet har observert et kjøp og vet at den mistenkte har narkotika på seg selv om kroppsvisitasjon ikke avdekker noe. Etter rusreformen vil stoffet i slike situasjoner fremdeles være et bevis mot selgeren, og politiet vil da kunne straffeforfølge (og ransake) brukeren for å unndra bevis hvis det ikke utleveres.

For det andre vil beviskravet for å ilegge en reaksjon for lovbruddet (pålegg om rådgivning) være det samme etter rusreformen som beviskravet for å kroppsvisitere brukerne, mens det i dag kreves mye mer bevis for å ilegge reaksjonen (straff) enn for å ransake. Kroppsvisitasjonen vil dermed ikke ha samme formål som dagens ransakelser, da den skjer etter at saken allerede er oppklart, for å sikre beslag snarere enn for å bevise skyld. Så lenge det allerede er sannsynlighetsovervekt for at noen er påvirket, eller har hatt annen befatning med narkotika, vil det da ikke hjelpe å skjule stoffet for politiet.
Er Norges avkriminalisering mer liberal enn Portugals avkriminalisering?
På papiret, kanskje, men i praksis er det omvendt. Selv om det i Portugal kan gis overtredelsesgebyr, som er en strengere reaksjon enn et pålegg om rådgivning, er det færre som får noen som helst reaksjon i Portugalmodellen enn i modellen rusreformen legger opp til. Dette skyldes at beviskravet for å gi overtredelsesgebyr er for strengt til at bruk kan bevises uten rusprøver, som er menneskerettsstridige å ta med tvang når det ikke foreligger mistanke om ruspåvirket kjøring. Politiet i Portugal kan da i praksis bare bevise bruk som innrømmes frivillig eller skjer åpenlyst hvis brukerne ikke har mer stoff på seg, akkurat som i Norge i dag. Med rusreformen senkes derimot beviskravet – siden den ikke åpner for å gi gebyr for narkotikalovbruddet, bare for brudd på oppmøteplikten. Synlig ruspåvirking eller observerte kjøp vil da alene være nok til at politiet kan pålegge noen rådgivning, slik at langt flere enn i Portugal eller Norge i dag vil kunne få en reaksjon.
Vil avkriminalisering lede til legalisering?
Om noe, vil en avkriminalisering trolig utsette legalisering, da avkriminalisering er en større politisk reform som løser i hvert fall noen av problemene legaliseringstilhengere peker på. Ser vi til land som har avkriminalisert bruk av alle stoffer tidligere, som Portugal og Tsjekkia, er det fremdeles ikke aktuelt der å legalisere, mens en rekke land som fortsatt straffer narkotikabruk, har en mer levende legaliseringsdebatt. Canada, som legaliserte cannabis i 2017, vedtok heller ingen avkriminalisering først, og i både Uruguay og Colorado gikk det hele 40 år mellom avkriminalisering og legalisering.