#RUSREFORM
Om rusreformen
Velg forebygging som fungerer.
Hva er Rusreformen?
Prop. 92 L, bedre kjent som Rusreformen eller Solberg II-regjeringens rusreform, er en justis- og helsepolitisk reform som overfører ansvaret for samfunnets reaksjoner overfor bruk og besittelse av narkotika fra justissektoren til helsevesenet. Målet med den er å motvirke stigmatisering av rusmiddelbrukere og gjøre det lettere å nå dem med hjelpetiltak. Rusreformutvalget kom til at dette best kan gjøres med en avkriminalisering der bruk, anskaffelse, besittelse og oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk forblir forbudt, men ikke lenger straffeforfølges. Dette er i tråd både med Straffelovkommisjonens anbefaling om avkriminalisering fra 2002 og senere anbefalinger fra et samlet FN-apparat – inkludert Verdens Helseorganisasjon, FNs høykomissær for menneskerettigheter, FNs kontor for bekjempelse av narkotika og kriminalitet og FNs barnekomité. Det kan også sies i tråd med Stoltenbergutvalgets anbefaling fra 2010 om at rusmiddelbrukere tilbys oppfølging i helsevesenet som alternativ til straffeforfølgning, hvilket ville være en de facto avkriminalisering.
Prop. 92 L, bedre kjent som Rusreformen eller Solberg II-regjeringens rusreform, er en justis- og helsepolitisk reform som overfører ansvaret for samfunnets reaksjoner overfor bruk og besittelse av narkotika fra justissektoren til helsevesenet. Målet med den er å motvirke stigmatisering av rusmiddelbrukere og gjøre det lettere å nå dem med hjelpetiltak. Rusreformutvalget kom til at dette best kan gjøres med en avkriminalisering der bruk, anskaffelse, besittelse og oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk forblir forbudt, men ikke lenger straffeforfølges. Dette er i tråd både med Straffelovkommisjonens anbefaling om avkriminalisering fra 2002 og senere anbefalinger fra et samlet FN-apparat – inkludert Verdens Helseorganisasjon, FNs høykomissær for menneskerettigheter, FNs kontor for bekjempelse av narkotika og kriminalitet og FNs barnekomité. Det kan også sies i tråd med Stoltenbergutvalgets anbefaling fra 2010 om at rusmiddelbrukere tilbys oppfølging i helsevesenet som alternativ til straffeforfølgning, hvilket ville være en de facto avkriminalisering.
Hva innebærer den?
Med Rusreformen vil ingen som tas av politiet for bruk, besittelse, oppbevaring eller kjøp av mindre mengder narkotika til eget bruk, straffes for det. I stedet vil politiet frata dem eventuelt stoff de måtte ha med seg (såfremt de ikke er i en akutt, alvorlig abstinenssituasjon) og pålegge dem å møte til rådgivning ved en kommunal enhet.
Disse kommunale enhetene for russaker, som ble foreslått av Rusreformutvalget, er allerede blitt opprettet som følge av Stortingets vedtak av 2. juni 2021, og slike rådgivningssamtaler har siden 1. juli 2022 kunnet ilegges som vilkår for påtaleunnlatelse. Med Rusreformen ville disse samtalene forbli som i dag, med en obligatorisk del hvor brukerne gis informasjon om narkotikalovgivningen og helsefarene ved narkotikabruk, og en frivillig del med tilbud om kartlegging av behov og mulighet til henvisning videre innen helse- og sosialtjenestene.
Manglende oppmøte til rådgivning utløser i dag normalt straff, siden det er et vilkår for påtaleunnlatelse. Med Rusreformen vil det i første rekke medføre at kommunen tar kontakt og innkaller på nytt, om nødvendig ved hjelp av oppsøkende helsetjenester. Det kan likevel gis et administrativt gebyr på cirka 2400 kroner for brudd på oppmøteplikten, men kun når den uteblittes økonomi eller livssituasjon ikke tilsier at dette er urimelig tyngende. Foreldre til unge under 18 år som tas med narkotika, vil også ha en selvstendig møteplikt og risikere gebyr hvis de ikke møter, og barnevernet skal følge opp mindreårige og foresatte som ikke overholder møteplikten.
I dag er det vanskelig for politiet å oppklare mindre alvorlige narkotikasaker, siden strafferettslige reaksjoner krever bevis ut over rimelig tvil. Dette er ofte umulig å oppdrive uten å ta biologiske prøver av brukerne, eller lete i undertøyet, telefonen eller boligen deres, hvilket Riksadvokaten og domstolene har slått fast at politiet ikke har lov til, da slike inngrep er uforholdsmessige når det dreier seg om et mindre bøteforhold uten offer. Dermed er det nå svært få som blir sendt til rådgivning i de kommunale rusenhetene, eller får noen annen reaksjon overhodet for narkotikabruk, da politiet ikke klarer å bevise at de er skyldige med mindre de tilstår eller inntar et stoff åpenlyst.
Med Rusreformen vil sakene derimot være oppklart allerede ved sannsynlighetsovervekt, altså dagens minimumskrav til mistanke ved ransaking, siden avkriminalisering gjør det mulig å senke dette beviskravet. Dermed vil alle de som politiet i dag kan sjekke lommene på, bli funnet skyldige og få en reaksjon med mindre nærmere undersøkelse svekker den opprinnelige mistanken. Brukerne skal da tilbys å avlegge spyttprøve og eventuelt etterfølgende blodprøve hvis de ønsker å avkrefte en eventuell uriktig mistanke om ruspåvirkning.
Politiet vil fortsatt kunne gjennomgå brukernes lommer, sekker og vesker som i dag, for å ta beslag. I tillegg vil de kunne foreta en systematisk undersøkelse av påvirkningssymptomer hvis noen fremstår påvirket, og her vil det gjelde et lavere mistankekrav (rimelig grunn) enn det som gjelder ved slike undersøkelser i dag (skjellig grunn).
Mistenker politiet hensikt om salg, befatning med større mengder eller smugling eller produksjon, vil de kunne bruke alle de samme tvangsmidlene som i dag. Om nødvendig vil de også kunne ransake brukere som antas å sitte på bevis mot selgere – enten ved såkalt tredjemannsransakelse eller i noen tilfeller ved å sikte brukerne for unndragelse av bevis. Brukerne vil også kunne pålegges å utlevere slike bevis under trussel om bot, samt innkalles til å vitne mot selgeren i retten – siden de ikke lenger vil inkriminere seg selv ved å fortelle om sine kjøp.
Med Rusreformen vil ingen som tas av politiet for bruk, besittelse, oppbevaring eller kjøp av mindre mengder narkotika til eget bruk, straffes for det. I stedet vil politiet frata dem eventuelt stoff de måtte ha med seg (såfremt de ikke er i en akutt, alvorlig abstinenssituasjon) og pålegge dem å møte til rådgivning ved en kommunal enhet.
Disse kommunale enhetene for russaker, som ble foreslått av Rusreformutvalget, er allerede blitt opprettet som følge av Stortingets vedtak av 2. juni 2021, og slike rådgivningssamtaler har siden 1. juli 2022 kunnet ilegges som vilkår for påtaleunnlatelse. Med Rusreformen ville disse samtalene forbli som i dag, med en obligatorisk del hvor brukerne gis informasjon om narkotikalovgivningen og helsefarene ved narkotikabruk, og en frivillig del med tilbud om kartlegging av behov og mulighet til henvisning videre innen helse- og sosialtjenestene.
Manglende oppmøte til rådgivning utløser i dag normalt straff, siden det er et vilkår for påtaleunnlatelse. Med Rusreformen vil det i første rekke medføre at kommunen tar kontakt og innkaller på nytt, om nødvendig ved hjelp av oppsøkende helsetjenester. Det kan likevel gis et administrativt gebyr på cirka 2400 kroner for brudd på oppmøteplikten, men kun når den uteblittes økonomi eller livssituasjon ikke tilsier at dette er urimelig tyngende. Foreldre til unge under 18 år som tas med narkotika, vil også ha en selvstendig møteplikt og risikere gebyr hvis de ikke møter, og barnevernet skal følge opp mindreårige og foresatte som ikke overholder møteplikten.
I dag er det vanskelig for politiet å oppklare mindre alvorlige narkotikasaker, siden strafferettslige reaksjoner krever bevis ut over rimelig tvil. Dette er ofte umulig å oppdrive uten å ta biologiske prøver av brukerne, eller lete i undertøyet, telefonen eller boligen deres, hvilket Riksadvokaten og domstolene har slått fast at politiet ikke har lov til, da slike inngrep er uforholdsmessige når det dreier seg om et mindre bøteforhold uten offer. Dermed er det nå svært få som blir sendt til rådgivning i de kommunale rusenhetene, eller får noen annen reaksjon overhodet for narkotikabruk, da politiet ikke klarer å bevise at de er skyldige med mindre de tilstår eller inntar et stoff åpenlyst.
Med Rusreformen vil sakene derimot være oppklart allerede ved sannsynlighetsovervekt, altså dagens minimumskrav til mistanke ved ransaking, siden avkriminalisering gjør det mulig å senke dette beviskravet. Dermed vil alle de som politiet i dag kan sjekke lommene på, bli funnet skyldige og få en reaksjon med mindre nærmere undersøkelse svekker den opprinnelige mistanken. Brukerne skal da tilbys å avlegge spyttprøve og eventuelt etterfølgende blodprøve hvis de ønsker å avkrefte en eventuell uriktig mistanke om ruspåvirkning.
Politiet vil fortsatt kunne gjennomgå brukernes lommer, sekker og vesker som i dag, for å ta beslag. I tillegg vil de kunne foreta en systematisk undersøkelse av påvirkningssymptomer hvis noen fremstår påvirket, og her vil det gjelde et lavere mistankekrav (rimelig grunn) enn det som gjelder ved slike undersøkelser i dag (skjellig grunn).
Mistenker politiet hensikt om salg, befatning med større mengder eller smugling eller produksjon, vil de kunne bruke alle de samme tvangsmidlene som i dag. Om nødvendig vil de også kunne ransake brukere som antas å sitte på bevis mot selgere – enten ved såkalt tredjemannsransakelse eller i noen tilfeller ved å sikte brukerne for unndragelse av bevis. Brukerne vil også kunne pålegges å utlevere slike bevis under trussel om bot, samt innkalles til å vitne mot selgeren i retten – siden de ikke lenger vil inkriminere seg selv ved å fortelle om sine kjøp.
Hvorfor trenger vi rusreformen?
Straff er et onde og samfunnets sterkeste virkemiddel overfor uønsket adferd. Det er derfor et prinsipp i vår rett at straff bare brukes når det er nødvendig og til større nytte enn skade. Rusreformutvalget er kommet til at det ikke er empirisk belegg for å si at straff er nødvendig eller tilstrekkelig nyttig i å avskrekke folk fra å bruke rusmidler. Flere studier har undersøkt om det er blitt mer eller mindre narkotikabruk i land som har innført strengere eller mildere narkotikalovgivning, og ingen klar sammenheng har latt seg påvise – heller ikke ved avkriminalisering.
Rusreformutvalget påpeker også at straff av rusmiddelbrukere er stigmatiserende – både konkret, ved å begrense noens muligheter i livet, og mer abstrakt, ved å forsterke et kriminelt selvbilde eller en opplevelse av utenforskap. Straffen rammer dessuten skjevt, da minoriteter og fattige mye oftere blir tatt enn mer privilegerte. I tillegg til å motvirke slik strukturell diskriminering, kan avkriminalisering redusere marginaliserte gruppers mistillit til og vegring for kontakt med det offentlige, slik at disse lettere kan få hjelp som de har krav på.
Straff er et onde og samfunnets sterkeste virkemiddel overfor uønsket adferd. Det er derfor et prinsipp i vår rett at straff bare brukes når det er nødvendig og til større nytte enn skade. Rusreformutvalget er kommet til at det ikke er empirisk belegg for å si at straff er nødvendig eller tilstrekkelig nyttig i å avskrekke folk fra å bruke rusmidler. Flere studier har undersøkt om det er blitt mer eller mindre narkotikabruk i land som har innført strengere eller mildere narkotikalovgivning, og ingen klar sammenheng har latt seg påvise – heller ikke ved avkriminalisering.
Rusreformutvalget påpeker også at straff av rusmiddelbrukere er stigmatiserende – både konkret, ved å begrense noens muligheter i livet, og mer abstrakt, ved å forsterke et kriminelt selvbilde eller en opplevelse av utenforskap. Straffen rammer dessuten skjevt, da minoriteter og fattige mye oftere blir tatt enn mer privilegerte. I tillegg til å motvirke slik strukturell diskriminering, kan avkriminalisering redusere marginaliserte gruppers mistillit til og vegring for kontakt med det offentlige, slik at disse lettere kan få hjelp som de har krav på.
Vanlige spørsmål og misforståelser
Kan noe være forbudt, men ikke straffbart?
Ja, en rekke handlinger er forbudt etter norsk lov, men likevel ikke straffbare. Tobakksskadeloven § 25 ("røykeloven") pålegger for eksempel den ansvarlige for et lokale å sørge for at ingen røyker der, men hjemler ingen straff for røykerne – de kan bare bes om å forlate stedet. Brukere av ulovlige rusmidler vil etter rusreformen fratas eventuelle rusmidler de har på seg, samt pålegges å møte til en samtale med kommunen om lovbruddet de har begått. Da dette er en vesentlig strengere reaksjon enn tobakksskadeloven hjemler overfor røykerne, er det lite trolig at narkotikabruk etter rusreformen vil oppleves som noe mindre forbudt enn ulovlig røyking oppleves i dag.
Vil flere unge prøve narkotika hvis det blir straffritt?
Mest sannsynlig ikke. For det første avhenger straffetrusselens allmennpreventive effekt av flere faktorer, som for eksempel lovbruddets sosiale aksept og den opplevde risikoen for å bli tatt. På begge disse punktene står narkotikabruk i en særstilling; forskning finner at mer enn 40 prosent av nordmenn har prøvd narkotika innen de fyller 30, og menneskerettighetene forbyr politiet å ta "stikkprøver" for å avdekke rus som ikke skjer i sammenheng med bilkjøring eller liknende. Narkotikabruk er dermed langt på vei normalisert, og unge opplever at de slipper unna med det så lenge de gjør det i private rom og ikke påkaller politiets oppmerksomhet.
For det andre blir ikke unge under 18 år straffet for å prøve narkotika i dag, så lenge de gjennomfører en ruskontrakt hvis de blir tatt. Dette innebærer å levere rusfrie urinprøver jevnlig i en periode. For dem som klarer dette, altså det store flertallet, medfører rusreformen dermed ingen reell endring i muligheten for straff. Unge vil fremdeles måtte samarbeide om oppfølging, men vil kun forholde seg til helsevesenet. Dette er positivt, ettersom tvillingforskning finner at kontakt med justisvesenet i ung alder forhøyer risikoen for kriminalitet, selv når det bare gis advarsler eller alternative reaksjoner. FNs barnekomité, som påser at vi følger Barnekonvensjonen, har også bedt Norge behandle unge som ofre for narkotika – fordi kriminalisering er kontraproduktivt og uforenlig med barnets rett til den høyest oppnåelige grad av helse.
For det andre blir ikke unge under 18 år straffet for å prøve narkotika i dag, så lenge de gjennomfører en ruskontrakt hvis de blir tatt. Dette innebærer å levere rusfrie urinprøver jevnlig i en periode. For dem som klarer dette, altså det store flertallet, medfører rusreformen dermed ingen reell endring i muligheten for straff. Unge vil fremdeles måtte samarbeide om oppfølging, men vil kun forholde seg til helsevesenet. Dette er positivt, ettersom tvillingforskning finner at kontakt med justisvesenet i ung alder forhøyer risikoen for kriminalitet, selv når det bare gis advarsler eller alternative reaksjoner. FNs barnekomité, som påser at vi følger Barnekonvensjonen, har også bedt Norge behandle unge som ofre for narkotika – fordi kriminalisering er kontraproduktivt og uforenlig med barnets rett til den høyest oppnåelige grad av helse.
Vil unge ikke lenger kunne få tilbud om ruskontrakt?
Jo, unge vil fremdeles kunne inngå ruskontrakter med andre enn politiet, for eksempel foreldre eller barnevernet. Skuffelse hos foreldre eller tap av privilegier i barnevernet kan for mange unge være minst like ubehagelig som en bot. Ruskontrakter virker imidlertid dårligst på dem som fortsetter å ruse seg til tross for at det får negative konsekvenser, som er definisjonen av et rusproblem. Å måtte urinere mens en voksen ser på, slik unge må i dag hvis de gjennomfører ruskontrakt i politiets regi, kan dessuten være så krevende for enkelte at de heller tar straffen. Prøvene kan også omgås ved å bruke rusmidler som går raskt ut av kroppen, eller som det ikke testes for. For dem som ikke ønsker eller klarer å slutte, kan ruskontrakter dermed bli veien til farligere rus i stedet for en vei til rusfrihet, og forskning fra FHI finner at unge med ruskontrakt utvikler strategier for å unngå å bli tatt. Helsedirektoratet mener effekten av ruskontrakter er for dårlig dokumentert til at tiltaket kan sies kunnskapsbasert, og styrelederen i Norsk Narkotikapolitiforening konkluderer med det samme i sin masteroppgave.
Vil foreldre miste innsyn i barnets sak?
Nei, foreldre vil ha samme rett som i dag til innsyn i helsehjelp barnet deres mottar. Dette betyr fullt innsyn hvis barnet er under 16 år, mens barn mellom 16 og 18 kan bestemme at foreldre kun skal få opplysninger de trenger for å oppfylle foreldreansvaret. I praksis må helsevesenet alltid informere om bekymringsfullt rusmiddelbruk, med mindre det er grunn til å tro at det kan sette barnet i fare. Foreldre skal etter rusreformen innkalles til rådgivning sammen med barnet og få vite hva barnet ble tatt for og hvilket stoff det eventuelt ble gjort funn av. De vil også få innsyn i opplysninger barnevernet eventuelt innhenter, for eksempel funn på barnets telefon i forbindelse med tredjepartsransaking i etterforskning av selgere.
Det er viktig å understreke at det kun er bruk, innehav og erverv av mindre mengder narkotika til eget bruk som foreslås avkriminalisert. I dag blir slike saker etterforsket med korte avhør på stedet og avgjort ved forelegg etter standardsatser hvis ikke påtalunnlatelse gis, slik at dokumentene foreldre kan få innsyn i, er få og gir svært begrenset informasjon. De sakene som typisk genererer mer informative dokumenter, gjelder typisk forhold som forblir straffbare etter rusreformen – for eksempel befatning med større stoffmengder, nettbestilling av stoff fra utlandet eller salg.
Det er viktig å understreke at det kun er bruk, innehav og erverv av mindre mengder narkotika til eget bruk som foreslås avkriminalisert. I dag blir slike saker etterforsket med korte avhør på stedet og avgjort ved forelegg etter standardsatser hvis ikke påtalunnlatelse gis, slik at dokumentene foreldre kan få innsyn i, er få og gir svært begrenset informasjon. De sakene som typisk genererer mer informative dokumenter, gjelder typisk forhold som forblir straffbare etter rusreformen – for eksempel befatning med større stoffmengder, nettbestilling av stoff fra utlandet eller salg.
Vil politiet få mindre informasjon fra mobiltelefoner?
Ikke på grunn av rusreformen, da Riksadvokaten har presisert at politiet ikke har lov i dag til å gjennomgå mobiltelefoner ved etterforskning av brukersaker. Ønsker politiet å lete etter bevis mot en selger hos en bruker, må dette skje ved tredjemannsransaking, på samme måte som når det ransakes hos uskyldige vitner. Slik ransaking er underlagt et strengt forholdsmessighetskrav, men vil være tillatt også etter rusreformen. Politiets adgang til ransaking av telefon og PC er for øvrig blitt innstrammet etter at Norge nylig ble dømt i EMD for å la politiet gjennomgå taushetsbelagt korrespondanse. På grunn av behovet for å kontrollere innholdet før politiets etterforskere gis tilgang, vil dette neppe prioriteres i mindre saker fremover.
Vil politiet miste muligheten til å ransake boliger?
Nei. Det er riktig at Grunnloven bare tillater husransaking i "kriminelle" tilfeller, slik at politiet ikke vil kunne ransake boliger på grunn av mistanke om narkotikalovbrudd som er blitt avkriminalisert. Ifølge Riksadvokaten skal de imidlertid heller ikke gjøre dette i dag ved etterforskning av lovbruddene rusreformen avkriminaliserer, da ransakingen må være relevant og nødvendig for å etterforske det mistanken gjelder, samt forholdsmessig sett hen til det mistenkte lovbruddets alvor. Narkotikalovbruddene som gir grunnlag for husransaking i dag – som mistanke om salg eller produksjon, oppbevaring av større mengder eller nettbestilling av stoff fra utlandet – forblir straffbare etter rusreformen, slik at adgangen til husransaking ikke endres. Ved bekymring for barn, vil barnevernet også fremdeles kunne foreta undersøkelser i hjemmet, og alvorlig omsorgssvikt på grunn av rus vil fremdeles være straffbart og kunne etterforskes.
Vil man kunne slippe straff for salg ved å si at stoffet er til eget bruk?
Ikke i større grad enn i dag. Det meste av narkotikasalg skjer i dag i private rom og på nettet, hvilket ikke avsløres gjennom funn av små mengder narkotika på tilfeldige personer på gaten, men gjennom målrettet spaning og etterretning. I den grad politiet kommer over stoffdepot eller salgsregnskap i forbindelse med husransaking hos personer som har bestilt stoff fra utlandet eller mistenkes for å produsere narkotika, vil dette fremdeles skje etter rusreformen.
Når det gjelder gateselgere, er det ingen grunn til å tro at disse vil slippe straff for salg oftere enn i dag etter en avkriminalisering. Politiets adgang til å ransake ved mistanke om salg endres ikke, og inngripende ransaking tillates ikke i dag hvis politiet kun mistenker eget bruk. Riktignok kan selgere bøtelegges som brukere i dag hvis de tas med stoff, men dette er neppe avskrekkende når de allerede risikerer fengsel ved å selge. Stortinget har dessuten nylig vedtatt at alle brukere kan få betinget påtaleunnlatelse for besittelse og oppbevaring av stoff til eget bruk, slik at bøtene nå kan unngås.
Når det gjelder gateselgere, er det ingen grunn til å tro at disse vil slippe straff for salg oftere enn i dag etter en avkriminalisering. Politiets adgang til å ransake ved mistanke om salg endres ikke, og inngripende ransaking tillates ikke i dag hvis politiet kun mistenker eget bruk. Riktignok kan selgere bøtelegges som brukere i dag hvis de tas med stoff, men dette er neppe avskrekkende når de allerede risikerer fengsel ved å selge. Stortinget har dessuten nylig vedtatt at alle brukere kan få betinget påtaleunnlatelse for besittelse og oppbevaring av stoff til eget bruk, slik at bøtene nå kan unngås.
Vil brukerne slippe unna hvis de gjemmer stoffet i undertøyet?
Nei. For det første skal politiet ikke undersøke mistenktes undertøy i dag hvis det ikke er skjellig grunn til mistanke om en større stoffmengde eller salgsvirksomhet. I en kjøpssituasjon vil stoffet også være et bevis mot selgeren, slik at politiet også etter rusreformen kan gå til tredjepartsransaking. Politiet vil i tillegg kunne anmelde kjøperen for straffbar bevisunndragelse (og ransake på dette grunnlag) hvis kjøpt stoff som mistenkes gjemt på kroppen, ikke blir utlevert.
For det andre vil beviskravet for å ilegge en reaksjon etter rusreformen være det samme som for å kroppsvisitere brukerne, mens det i dag kreves mye mer bevis for å ilegge en reaksjon (straff) enn for å ransake. Kroppsvisitasjonene etter rusreformen vil dermed ikke ha samme formål som dagens ransakelser, da de skjer etter at saken er oppklart, for å ta beslag snarere enn å sikre bevis. Så lenge det er sannsynlighetsovervekt for at man er påvirket eller har hatt befatning med narkotika, vil man da ikke kunne unngå reaksjonen ved å skjule stoffet.
For det andre vil beviskravet for å ilegge en reaksjon etter rusreformen være det samme som for å kroppsvisitere brukerne, mens det i dag kreves mye mer bevis for å ilegge en reaksjon (straff) enn for å ransake. Kroppsvisitasjonene etter rusreformen vil dermed ikke ha samme formål som dagens ransakelser, da de skjer etter at saken er oppklart, for å ta beslag snarere enn å sikre bevis. Så lenge det er sannsynlighetsovervekt for at man er påvirket eller har hatt befatning med narkotika, vil man da ikke kunne unngå reaksjonen ved å skjule stoffet.
Er Norges avkriminalisering mer liberal enn Portugals avkriminalisering?
På papiret, kanskje, men i praksis er det heller omvendt. Selv om det i Portugal kan gis overtredelsesgebyr, som er en strengere reaksjon enn et pålegg om rådgivning, er det færre som får noen som helst reaksjon i Portugalmodellen enn i modellen rusreformen legger opp til. Dette skyldes at beviskravet for å gi overtredelsesgebyr er for strengt til at bruk kan bevises uten rusprøver, som er menneskerettsstridige å ta med tvang når det ikke foreligger mistanke om ruspåvirket kjøring. Politiet i Portugal kan da i praksis bare bevise bruk som innrømmes frivillig eller skjer åpenlyst hvis brukerne ikke har mer stoff på seg, akkurat som i Norge i dag. Med rusreformen senkes derimot beviskravet – siden den ikke åpner for å gi gebyr for narkotikalovbruddet, bare for brudd på oppmøteplikten. Synlig ruspåvirking eller observerte kjøp vil da alene være nok til at politiet kan pålegge noen rådgivning, og langt flere enn i Portugal eller Norge i dag vil kunne få en reaksjon.
Vil avkriminalisering lede til legalisering?
Om noe, vil en avkriminalisering trolig utsette legalisering, da avkriminalisering er en større politisk reform som løser i hvert fall noen av problemene legaliseringstilhengere peker på. Ser vi til land som har avkriminalisert bruk av alle stoffer tidligere, som Portugal og Tsjekkia, er det fremdeles ikke aktuelt der å legalisere, mens en rekke land som fortsatt straffer narkotikabruk, har en mer levende legaliseringsdebatt. Canada, som legaliserte cannabis i 2017, vedtok heller ingen avkriminalisering først, og i både Uruguay og Colorado gikk det hele 40 år mellom avkriminalisering og legalisering.
KONTAKT OSS
Denne kampanjen er utformet av Foreningen Tryggere Ruspolitikk og Tryggere Ungdom med støtte fra flere aktører i og utenfor rusfeltet som ønsker å se rusreformen gjennomført.
Kampanjen er utviklet og designet sammen med det lille designbyrået Alkemist.
Bildene er tatt av fotograf Pernille Sandberg.
Kampanjen er utviklet og designet sammen med det lille designbyrået Alkemist.
Bildene er tatt av fotograf Pernille Sandberg.
PRESSE
Vi bruker informasjonskapsler
Innstillinger
Informasjonskapsler som er nødvendige for kjernefunksjonaliteten av siden lagres uten forutgående samtykke.
Du bestemmer selv hvilke andre informasjonskapsler vi kan bruke.
Du bestemmer selv hvilke andre informasjonskapsler vi kan bruke.